Jeg er ansatt i Amedia Produkt og Teknologi. Her har jeg funnet meg så godt til rette at jeg til og med har gått med på å mene noe om frontend på en sånn «kom og jobb hos oss» rekrutteringsside. Har også lyst å peke på fagbloggen vår som viser en liten flik av det vi driver med. Når jeg ikke graver rundt i kodebasen som utgjør rigget for 100+ lokalaviser landet rundt — så samler jeg på fritiden typisk null grønne firkanter til github.com/elisabethirgens, og jeg har overhodet ikke oppdatert nettsiden elisabethirgens.com på bokstavelig talt år og dag. Jeg er inne i en bra periode fri for både konsum og annen aktivitet på sosiale medier. Men jeg liker å skrive — og i blant dytter jeg notatene mine ut på nett.

💻

Jobbmaskinen er en MacBook Pro. Etter noen erfaringer med å begynne i ny jobb der jeg ikke fikk fritt valg i verktøy, så spesifiserte jeg det som var viktig for meg da jeg begynte i Amedia for 2 år siden. Ønskelisten min var uproblematisk, og jeg kunne krysse av på alle tre ønsker:

• 13” med M1-chip — var den maskinen fra eplebutikken som på det tidspunktet hadde den kombo av fart, kraft og bærbarhet jeg ønsket meg. Spørsmålet jeg glemte stille da jeg startet, var om policy på antall år før jeg kan oppgradere… Det kommer jeg nok til å ville finne ut neste år når denne har fått seg 3 års fartstid. Jeg bruker gjerne dingser til de synger helt på aller siste vers privat, men på jobb syns jeg ikke man skal måtte operere med unødvendig treghet når det etterhvert lages raskere og kraftigere verktøy.
• Internasjonal engelsk tastatur — fingrene har for lengst blitt vant til å bruke option for å finne æøå, i bytte mot at høyre lillefinger får enklere tilgang på parenteser og semikolon. Jeg skal skrive på dette tastaturet hver eneste dag, og blir ikke voldsomt imponert over arbeidsgivere med firkanta innkjøpsordninger, eller tanker om potensielt gjenbruk, der dette lille ønsket er noe som er vanskelig.
• Ny og uåpnet maskin — jeg vil pakke ut, installere og justere alt selv i eget tempo. Å rigge til ny verktøykasse er en morsom oppstartsseremoni og en nyttig øvelse. Det har blitt et poeng for meg å ikke ukritisk kjøre kommandoer uten et forhold til hva de faktisk gjør på maskinen min. Å bruke tid på å sette opp en ny maskin fra start, med alt som skal til for å jobbe som utvikler i en ny kontekst, er en investering som gjør at jeg seinere er i stand til å debugge når noe ikke funker som forventet. Eksempel: sette opp ssh nøkler. En vakker dag skal jeg skrive en rant om at det å deploye kode i produksjon på dag 1 i ny jobb er en overvurdert øvelse i denne bransjen, mens det å investere en uke på å konfigurere sine nye arbeidsverktøy er undervurdert.

Privat har jeg en MacBook Air (M2, 2022) og den var nesten helt ny da jeg mistet den, hjørnet først, rett ned i gulvet etter sikkerhetskontroll på Gardermoen. Bunk ble det jo, men den klarte seg utrolig nok helt fint. Ellers, med h/t til Elise som forteller om sine klistremerker, la meg vise mine. På bildet øverst ligger det nemlig en clicker rett foran det som er min favoritt:

Nevertheless, She Coded.

Jeg bestilte det klistremerket på et tidspunkt i karrieren der jeg intervjuet hyppig og fikk høre mye finurlig om hvordan jeg ikke var en type utvikler som matchet forventningene. «Kan du ikke søke til en av disse helt andre rollene?» var en gjenganger. I en bransje som ellers sier det er så vanskelig å ansette folk som kan kode. Det begynner bli mange år siden bestillingen, men fordi det amerikanske postvesenet på ingen som helst måte nødvendigvis lykkes med å distribuere post, så tok det avsender hele 4 forsøk og jeg hadde gitt opp at de faktisk hadde sent meg noe som helst. Det var derfor en morsom overraskelse at konvolutten med klistremerket utrolig nok dukket opp i Oslo til slutt.

📺 & 🪑

Det var et koselig gjensyn å se intervjuet mitt fra 2011. Dette er «bare» 12 år siden, men føles som et helt annet liv. Jeg har byttet både by og karriere i mellomtiden. Men Eizo skjerm og kontorstol HÅG Capisco har flyttet med meg fra Bergen til Oslo. Begge har vært med meg på to arbeidsplasser, seinere også på provisorisk pandemihjemmekontor i en stue. Dette er jo den eneste kontorstolen jeg vil sitte på, men nå som arbeidsgiver stiller med make type i Akersgata, så kan jeg nå ha min hjemme i ny leilighet med eget kontor. Eizo skjermen er moden for utskiftning (bråker så fælt!) men stolen satser jeg på skal holde ryggen glad noen tiår til.

🔑

Jeg har fått meg YubiKey! “To stop modern threats you must have modern phishing-resistant authentication.” Veldig fornøyd med denne oppgraderingen.

☕️

Livet er for kort til det som renner ut av en kontorkaffemaskin. Og arbeidsdagen er lang nok til å brygge en ordentlig kopp. Eller tre. Når jeg bruker en aeropress får kverna kaffebønner fra Kenya eller Etiopia akkurat passe tid med vannet før det blir presset gjennom et papirfilter. I tillegg til smak, så regner jeg det som en fin life hack at selve bryggingen tar akkurat nok tid til at det blir begrenset hvor mange kopper koffein jeg får i løpet av en dag. Det går fint an å nerde enda mer på kaffe enn det jeg gjør. Jeg bruker jo ikke vekt på hverken kaffe eller vann, og jeg får kaffesjappa til å kverne hele posen — fremfor å kverne rett før jeg skal brygge. Så dette er akkurat passelig mengde nerding for meg, holder litt igjen liksom.

☎️

I lommen har jeg en iPhone 12 mini som begynner bli sliten. Den har ingenting relatert til jobb installert. Jeg har for eksempel teknisk sett ikke mulighet til å logge inn på Slack. Det er i blant upraktisk, men enn så lenge trives jeg godt med at telefon er rigget opp som en øy ute i havgapet, fri for forbindelse til fastlandet. Og ellers med så få apper som mulig som et siste tiltak for god screen-life balance!

Jeg skriver dette i iA Writer som er et unntak. Dette ypperlige skriveprogrammet får lov til å bo på to datamaskiner og en mobiltelefon — og blir syncet mellom alle tre. Her dumper jeg notater mens jeg debugger, drodler stikkord for å holde tråden i løse tanker, og er stadig på jakt etter en bedre måte å organisere alle disse filene med markdown som jeg ender opp med.

De samme folka har nylig lansert iA presenter og det er den suverent beste opplevelsen av å jobbe med en presentasjon jeg har noensinne har hatt gleden av. Jeg kan skrive alt i markdown, og det skalerer fantastisk bra å jobbe med en presentasjon alt fra «nesten ikke i det hele tatt» for en kort intern demo — helt opp til «dette er kjempeviktig og poleres til jeg går på scenen». Anbefales å prøve!

Når jeg skal skrive noe annet enn markdown og trenger syntax highlighting og formattering og mulighet til å hoppe mellom funksjoner, så gjør jeg den skrivingen i Visual Studio Code med mye fresh rosa fra temaet Yonce. Jeg liker best å bruke terminal utenfor editoren, så det blir iTerm2 og Oh My Zsh for å konfigurere shellet. Fornøyd med å ha et dotfiles repo der nyeste oppgradering er signering av commits.

Flere favorittverktøy for å…

• skrive epost: Proton Mail
• skrive gjøreliste og organisere livet: Things
• ikke skrive passord: 1Password men ambisjon om bytte til Proton Pass
• skrive meldinger: Signal

Jeg skulle gjerne hatt et kraftfelt rundt laptop, trackpad, tastatur og mus som hindrer andre i å ta dem fra meg. Praktisk mot tyveri, men nå tenker jeg mest på at folk har veldig ulike tanker om hva som er okay oppførsel rundt å ta andres input-dingser for å «hjelpe». Jeg opplever det som nedlatende om noen forsyner seg for å taste på min datamaskin. Selv om det bare er for å klikke litt. Selv om vedkommende spør først. Det oser uansett av «du gjør dette feil, du er for treig, jeg gidder ikke prøve forklare, la meg bare gjøre det selv» og jeg syns det er KJEMPERART at noen tenker det er en knall idé og helt innafor når vi holder på med noe sammen. Når jeg skal lære noen å fiske, så vil det ikke falle meg inn å overta den fiskestangen. Enten har jeg tålmodighet til å forklare hva de skal gjøre — eller, om jeg blir utålmodig, så bruker jeg min egen maskin parallelt for å undersøke og teste. De fleste jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med gjør også det. Derfor blir jeg forfjamset av motsatt tone, og vet liksom ikke helt hvordan si at «nei jeg foretrekker egentlig at du bruker din egen maskin når det er noe du har lyst å vise meg». Dette er mine verktøy, du har dine egne.

---

Foto (øverst) fra AdaCon: Dan Kopf Pedersen - Rebel