Jeg heter Einar Høst. Jeg ser på meg selv som en utvikler, selv om den nåværende rollen min er sosioteknisk rådgiver i NAV. Det vil si at jeg prøver å hjelpe både organisasjonen og utviklingsteamene våre med sånne ting som gjør at programvareutvikling blir vanskelig over tid. Det har å gjøre med at jeg som utvikler kjente på at det var mange ting som påvirket produktene vi lagde som hadde lite med det rent tekniske å gjøre.

Jeg pleier å si at jeg har fått betalt for å lage software i 20 år, for det klinger litt kult og hinter om at jeg er en sånn fyr som alltid har drevet med datamaskiner og har 0’er og 1’ere i blodårene. Det er bare sånn passe sant. Jeg programmerte litt i BASIC på Commodore 64 da jeg var guttunge, men tok det ikke særlig langt. Jeg kom aldri så langt at PEEK og POKE ga noen mening for meg. Å programmere på ordentlig lærte jeg ikke før på universitetet. Jeg spilte mest dataspill. Jeg hadde en Amiga 500 da jeg gikk på ungdomsskolen.

Jeg har en doktorgrad i Computer Science fra Universitetet i Oslo. Avhandlingen min handler om sammenhengen mellom naturlig språk og formell semantikk i kode.

Jeg har stort sett jobbet med .NET. Det er helt tilfeldig. Det skyldes ganske enkelt at den første jobben jeg fikk var som C#-utvikler. Så ballet det på seg etter det. Jeg er veldig agnostisk når det gjelder teknologi. Jeg synes det er morsomt å prøve forskjellige ting, men det gjør jeg stort sett på fritiden.

Jeg reiser en del rundt og holder foredrag på utviklerkonferanser, både i Norge og i utlandet. Det har jeg holdt på med i en ti års tid. Jeg synes det er veldig morsomt og givende. Temaene har svingt veldig, fra de sosiotekniske problemstillingene jeg er opptatt av i jobben til hypermedia, metaprogrammering og rekursiv kunst. Det viktige for meg er å snakke om noe jeg er opptatt av eller synes er kult. Så satser jeg på at noen andre også synes det er verdt å bruke tid på.

Jeg pleide å være mye mer opptatt av hardware og dingser enn jeg er i dag. Jeg bygget alltid min egen PC, og likte å bruke mye tid på planlegging og finne ut akkurat hvordan jeg ville ha det. Etterhvert ble jeg veldig opptatt av at maskinen skulle være stille også. Det var en periode maskinene du kjøpte i butikken bråkte som fly. Men etterhvert ble jeg litt lei av kjølepasta, heat sinks som ikke passet i kabinettet likevel, og ikke minst piping fra BIOS, som det etter litt frenetisk lesing med svett panne viste seg at betydde at minnet var ødelagt på en eller annen måte. Det hang sikkert litt sammen med at jeg fikk mindre fritid etter hvert som jeg fikk familie også. I dag kan man dessuten spesifisere stort sett akkurat hva slags maskin man vil ha og få noen til å sette den sammen for deg, så motivasjonen har falt litt bort. Da er det en annen stakkar som har ansvar for at den faktisk skal funke, og det er ganske digg. Så jeg har blitt mye mer en ren bruker. Jeg føler ikke at det er noe stort savn.

Jeg er ikke like opptatt av å ha det feteste utstyret lenger heller. Det beste beviset på det er at jeg må sjekke hvor rask maskinen min er og hvor mye minne den har osv. Jobbmaskinen min er en, skal vi se, MacBook Pro med Apple M1 Pro chip og 16 GB RAM. I tillegg har jeg en 13” MacBook Air privat. Det er den jeg stort sett bruker hjemme. Jeg har også en stasjonær PC på kontoret på loftet. Det er ikke noen vits å sjekke specsene på den. Den er ganske gammel og treig, men den funker jo. Jeg har to skjermer. Man må ha to skjermer, minst. Egentlig må man sikkert ha tre.

Tastaturet mitt er et WASD mekanisk tastatur. Jeg liker mekaniske tastaturer best. Det er litt ironisk siden jeg vil ha stillegående PC og sånn. Men jeg velger jo de mest stillegående switchene da, om ikke annet. Jeg har snust litt på mer fancy tastatur også, type todelt og i valnøtt, men det strander litt på at jeg ikke helt er entusiast nok. Alle dingser er kaninhull, og når man kommer dypt nok ned, finner man en loddebolt. Da har man kommet for dypt for Einar. Jeg holder meg noen etasjer over.

Fordi jeg vil ha en relativt stillegående PC har jeg endt opp som konsoll-mann når det gjelder spill. Jeg har en PS5 (og en PS4 (og en PS3)), samt en Nintendo Switch. Jeg spiller ikke så innmari mye lenger, men jeg kjøper fremdeles spill. Jeg tror jo liksom at jeg kommer til å spille mer enn jeg faktisk gjør. Jeg liker tanken på det. Det siste spillet jeg rundet var Ghost of Tsushima.

Jeg fikk en Garmin-klokke til jul, Vivomove Trend. Den ser nesten ut som en vanlig klokke, og det liker jeg. Egentlig hater jeg at jeg må lade klokka, men jeg liker at det er en skritt-teller og en GPS på den, så man får velge mellom onder. Jeg liker å gå tur, og da er det underlig tilfredsstillende å se hvor man har gått. Ellers synes jeg det er en feature at den ikke har så innmari mange features.

Jeg har en Kindle Paperwhite fra 2016 som jeg lader opp med ujevne mellomrom men ikke leser så mye på. Jeg foretrekker stort sett papirbøker, eventuelt lydbøker når jeg går på tur. Papirbøker har overlegen taktil følelse og random access.

Jeg tror generelt at jeg har en stadig større forkjærlighet for analoge ting. Jeg liker at ting har fysiske knapper, knotter og spaker. Det er litt stusselig når alt bare er en skjerm.

Jeg er litt misunnelig på folk som er veldig i forkant på software, som er gode på å skreddersy oppsettet sitt osv. Jeg er kanskje litt for lat, så jeg bruker ganske enkle ting.

Siden jeg stort sett har jobbet med .NET har det historisk sett vært mye Windows. Men etter at .NET ble kryssplattform har det gått mest i Mac. Den stasjonære PC’en min kjører Windows.

I jobbsammenheng har jeg stort sett brukt Visual Studio til programmering i C# og F#. Privat bruker jeg mest Visual Studio Code. Det er litt rart, for jeg er ikke så veldig glad i det. Først og fremst er det ganske sluggish. Det er bare kokt frosk-faktoren som gjør at vi finner oss i at verktøyene våre er så treige. Vi tror det må være sånn. Som guttunge kunne jeg skru på C64-maskinen min med en bryter og umiddelbart ha et prompt.

Jeg bruker Homebrew til å installere ting på Mac’en. Jeg har alltid en håndfull programmeringsspråk installert. Et av de litt eksotiske er PostScript, som er et stackbasert språk. Det er nærmest dødt i disse dager, men jeg synes det er morsomt å programmere på en helt annen måte.

Jeg bruker Firefox som nettleser. Det er kanskje litt ideologi i det, jeg er ikke så glad i snoopingen til de store tech-selskapene. Når nettleseren begynner å mase om at du skal logge inn skjønner du at noe har skjedd med det åpne Internettet. Facebook kuttet jeg ut for mange år siden. Jeg er fremdeles på tjenesten som tidligere het Twitter, men jeg teller på knappene. Jeg burde kutte ut Gmail også. Jeg har til og med en erstatning som jeg betaler for. Jeg blir jo selvfølgelig tracket likevel, men jeg stritter litt imot og mumler misfornøyd i skjegget. Hele den overvåkningsøkonomien er en uting.

På Windows har jeg i mange år brukt Paint.NET til bilderedigering. Jeg har nylig kjøpt Pixelmator Pro til Mac’en for samme formål.

Jeg har en blogg som jeg publiserer til med ujevne mellomrom. Jeg bruker en hostet versjon av Wordpress. Det er ikke topp, men det funker. Det kjipeste er at selve editoren som man skriver i er ganske elendig, særlig når man er utvikler. Den er altfor WYSIWYG. De pleide å ha en markdown-basert editor, men den har visst forsvunnet. Med jevne mellomrom tenker jeg at jeg burde hoste min egen blogg og skreddersy den som jeg vil, kanskje kjøre en static site generator av noe slag. Men så husker jeg på at den største tabben utviklere gjør når de skal blogge er at de begynner å lage en bloggmotor istedenfor å skrive. Jeg vil bare skrive og publisere ting. I tillegg får du en del ut av boksen, som f.eks. trafikkstatistikk.

Ellers er jeg stor fan av TiddlyWiki, en liten Wiki som består av én HTML-side. Jeg bruker TiddlyWiki for å vedlikeholde en oversikt over foredrag jeg har sendt inn til ulike konferanser, hvilke som har blitt antatt, hvilke som har fått avslag, osv. Det fungerer kjempebra, mye bedre enn de hjemmesnekrede tingene det erstattet.

For tjue år siden hadde jeg nok vært langt mer ambisiøs her! Nå for tiden er jeg veldig lett å tilfredsstille. Egentlig trenger jeg ikke noe annet enn en god stol, en bunnløs espressokopp og en uendelig stabel med bøker.

Men ja, hvis man skal drømme litt? Jeg skulle ønske at jeg aldri mer trengte å lade opp noe som helst. Jeg er lei av de konstante blodoverføringene til duppedingsene våre. Jeg skulle ønske programvareoppdateringer var usynlig for brukeren. Jeg har ikke lyst til å forholde meg til at TV’en min må oppdateres, for ikke å snakke om bilen min. Jeg vil ikke ha så mange smarte ting, egentlig. Smart betyr at det er en datamaskin inni der, og da må den oppdateres.

Det er kjipt å si det som teknolog, men ting burde ikke være smartere enn helt nødvendig. Vi blir i alt for stor grad tvunget til å være servicepersonell snarere enn brukere. Jeg skulle ønske at alle applikasjoner lastet og responderte umiddelbart, at vi slapp all ventingen. Jeg skulle ønske at vi hadde printere som virker. Jeg vil at teknologien skal forsvinne inn i bakgrunnen og oppleves sømløs og naturlig. Den er ikke det i dag. Vi snubler i den hele tiden. Om teknologien virkelig forsvant inn i bakgrunnen, så kunne vi fokusert på det vi egentlig skal, enten det er å spille et spill, se en film, høre på musikk, programmere, eller noe helt annet. Det hadde vært noe.

Og så vil jeg ha den magiske espressokoppen som aldri blir tom. En tekopp også, som jeg kan fylle med tanken - med japansk grønn te eller røkt svart te, avhengig av humøret.